Øyeblikk

February 28th, 2011 by johannes

Her er en serie bilder litt utenom det vanlige. Felles for alle er at de har ekstremt kort eksponering: Rundt 1/64000 sekund (16 mikrosekund). Dette er mye kjappere en kameraet klarer, men heldigvis klarer blitzen det. Bildene ble tatt i så mørke rom at selv med en eksponering på 2 sekund ble bildene helt svarte uten blitz. Ved å fyre av blitzen på akkurat riktig tidspunkt, kunne jeg fryse verden i 16 mikrosekund og ikke få med noe bevegelse.

Banansplit

En banan. Flytt musepekeren inn og ut av bildet!

Detalje

Detalje. Most banan ser og oppfører seg som snørr. Heldigvis var kameraet plassert trygt bak pleksiglass.

Disse bildene tok jeg sammen med Ole Kristian og Olav. Her har vi skutt på frukt med salonggevær, så det er greit å ha en våpenekspert med (Ole Kristian). En krets (bestående av en bryter, en Arduino og en optokobler) tok tiden fra geværet var skutt til kulen akkurat hadde passert gjennom frukten. Etter litt eksperimentering fant vi ut at det tok ca. 16 millisekund (hvis det høres lite ut, så kan du sammenligne med blitztiden, som altså er tusen ganger kjappere).

Appelsin

Appelsin

Eple til høyre, kule til venstre

Eple til høyre, kule til venstre. Eplet blir skrelt på en fantastisk vakker måte!

Banansplit

Ubehandlet bilde. Det ble etter hvert ganske skittent rundt bildene. Flytt musepekeren inn og ut av bildet for å se før og etter.

Her er noen andre bilder som jeg tok sammen med Kjetil. Disse krever litt mindre utstyr: Bare et vanlig kamera og en blitz. Det krever derimot litt flaks. Vi slapp dråper i melk, og fikk disse resultatene:

Bringebærsyltet
øy i melk. Legg merke til den røde dråpen i luften, og dråpene som er i ferd med å slippe kronen

Bringebærsyltetøy i melk. Legg merke til den røde dråpen i luften, og dråpene som er i ferd med å slippe kronen

En dråpe bl
ir skutt opp

En dråpe blir skutt opp

Soyasaus i rotasjon

Soyasaus i rotasjon

Soyakrater

Soyakrater

365 dager

February 14th, 2011 by johannes

For ett år siden våknet jeg opp en mandags morgen i Bidenkapsgate i Oslo. Men i stedet for å gå på jobb, tok jeg frem gitaren og spilte Summertime. Og siden den gang har jeg heller ikke vært på jobb. Og da lurer du kanskje på: Hva har jeg gjort? Det lurer jeg også på. På tide med et blogginnlegg.

Jeg har skrevet en liten dagbok for meg selv, der jeg blant annet noterer hvor jeg bor. Av det har jeg lært at jeg har bodd på 55 forskjellige plasser i verden det siste året. I senger, sofaer og på gulv. Og jeg er umåtelig takknemlig! For en gjestfrihet! Folk jeg kjenner og folk jeg akkurat har blitt kjent med har tatt meg med i deres liv. I løpet av året har jeg, uten leilighet, hatt iallefall fire steder som utvedtydig har blitt kalt “rommet mitt” selv når jeg ikke er der.

Fordelingen av liggeunderlag fordeler seg for øvrig sånn:

  • 216 netter på seng,
  • 58 netter på gulv,
  • 30 netter på sofa,
  • 26 netter på sovesal/hostell,
  • 15 netter på hotell,
  • 2 netter på internett-kafé og
  • 1 natt på capsule hotel

Overraskende mange gulv, egentlig. Det har selvfølgelig vært en madrass med i bildet også. De to siste radene er også litt interessante. Internett-kafé (eller manga-kafé) er litt anderledes enn de som finnes i Norge. Du får et lite avlukke for deg selv, og det er ganske billig å “bruke internett” i ni timer i strekk om natten. De innrømmer ikke at det er til soving, men det er helt åpenbart.

Capsule hotel er en fantastisk oppfinnelse hvor man sover i en slags tube. Det er mye mindre klaustrofobisk enn det i utgangspunktet høres ut. Prisen er også overraskende høy, da det brukes mest av japanske forretningsmenn som har mistet siste tog. Det er likevel verdt det for å tasse rundt i pysjen sammen med disse folkene. Og som om ikke det er nok har de satt av en etasje til bading (i alle slags temperaturer) og badstu.

Veldig mange har spurt meg “Jeg hører du har reist jorden rundt! Hvor har du vært?”. Og svaret er at jeg har ikke vært så utrolig mange steder. Iallefall om du sammenligner med noen som reiser i et år i strekk. Planen har vært å ta det rolig nok til å få et godt inntrykk av stedene jeg besøker. I løpet av året har jeg vært i 8 forskjellige land:

  • Jeg har vært mest i Norge, der jeg har blant annet har prøvd meg en god del på gårdslivet og i onkelrollen. Jeg elsker begge deler.
  • I Japan fikk jeg ikke bare verdens beste sushi og rareste snop, men fikk også merke den ekstreme gjestfriheten til japanere: Her får man gave for å ha vært på besøk!
  • Jeg har forsynt meg grovt fra det franske kjøkkenet. Spesifikt kjøkkenet til mine fantastiske venner.
  • Det ble klatring på usannsynlige steder i Spania.
  • Tre dager i strekk gikk jeg på Science Museum i England. Jeg tror jeg kom igjennom mesteparten.
  • I Italia ble jeg og min reisevenn invitert hjem til totalt fremmede og servert den mest fantastiske lammesteiken og vinen. Alt produsert i nabolaget. Vi fikk bo der så lenge vi ville. De hadde nok av både husrom og hjerterom.
  • Maten i Korea har fått meg til å svette godt, og det er chilli i alle de 10 smårettene du får på en vanlig lunsj.
  • I Tyskland var jeg bare lenge nok til å skjønne at Berlin er en by man må tilbake til.

Da jeg satt ut på reisen min, sa en venn av meg—som har mye mer erfaring i dette å ta fri—at det er lettere enn man tror å gjøre ingenting. Jeg forsikret han om at jeg ikke skulle gå i den fellen. Og det har jeg heller ikke. Men nå har jeg forstått hva han mente. Programmering, for eksempel, er noe jeg har gjort masse av i år. I Opera gjorde jeg noe som kom millioner av folk til gode (om enn bare litt), mens det jeg har gjort i år stort sett bare har kommet meg og kanskje noen få andre til gode. Jeg har lært meg Lua, OCaml, GLSL, mye mer Javascript, men jeg har ikke gitt tilbake til verden i så stor grad. Mål for de kommende 365 blir å gjøre mer av det. Hvem vet; kanskje til og med i en ærlig jobb!

Og til slutt. Hvor mye kostet det egentlig? I mitt tilfelle havnet prisen på 165 000 kroner, altså i underkant av 14 000 per måned. Utvilsomt verdt det.

Se også en brøkdel av 365 dager i bilder.

En vanlig dag i Iran

March 2nd, 2009 by johannes

Drosjesjåføren bremser og kjører inn til veikanten i det bilen begynner å hoste og harke på vei fra Persepolis til Shiraz. Uten ord går han ut og åpner panseret. Gjennom frontruten ser jeg at han har koblet to ledninger fra hverandre og suger lenge på den ene enden. Jeg går ut for å betrakte situasjonen. “Irani”, forklarer han oppgitt. Vi bestemmer oss for å forlate drosjen i det han begynner å demontere sin tredje del i motorrommet.

Olav peker på en hund som har endt sine dager på motorveien, mens vår nye reisekamerat, Magnus, på et øyeblikk har funnet en minibuss som kan ta oss videre til Shiraz.

Det er akkurat plass til oss. Jentene kniser og guttene spør hva vi heter og hvor vi kommer fra. “Norvesj”, har vi lært oss å svare. Alle ler, men det er ikke sikkert vi ler av det samme. “You are beautiful”, sier en jente til meg. Jeg gestikulerer “takk det samme”. Noen gir Olav en telefon. De har tydeligvis en venn som kan snakke engelsk. De gjør sitt beste i begge ender, men det ser ikke ut som det kommer noe fornuftig ut av samtalen.

Vi prøver å gå av sammen med de andre i Shiraz, men sjåføren insisterer på å ta oss helt frem til døren. Før you-are-beautiful-jenten går av snur hun seg og peker på oss etter tur mens hun sier “I love you”.

Jalals gjestehus

February 21st, 2009 by johannes

For et par dager siden dro vi fra Bandar Abbas helt sør i Iran, nordover til Kerman. På bussen fikk vi såklart tre nye venner, og som vanlig var en av dem en ingeniøren som kunne engelsk godt. Han gikk tidlig av, så vi ble sittende å snakke med to jenter som mellom seg kunne rundt fire engelske ord. Det var ikke lett å få sagt så mye, men med litt tegning i boken min fikk vi formidlet hvem vi var og hvor vi skulle. Det var derimot ikke så lett å spørre om anbefalinger for overnatting. Lonely Planet boken er grei å ha, og vi trengte ikke lete lenge før vi fant Jalals gjestehus: “It has convenient little luxuries like washing machine, internet…” — mer trengte vi ikke vite, særlig da det kostet 10 euro for natten.

Tegnekunnskapene blir satt på prøve når man skal kommunisere uten felles språk

Tegnekunnskapene blir satt på prøve når man skal kommunisere uten felles språk

Og Jalals gjestehus er et hus etter min smak! Vi bor i en stor stue dekket med persiske tepper. På kjøkkenet står en fascinerende tebryggemaskin hvor gassblusset står på hele dagen. I kjøleskapet finnes de mest fantastiske dadler jeg noen gang har smakt; de smelter på tungen – selv en tannløs olding kan nyte disse uten problem. Langtidsgjesten Ali viser ivrig frem spesialitetene fra Kerman-området: Smør av sauemelk på et nanbrød sammen med en blanding av daddelekstrakt og sesamolje = fantastisk! Ikke minst er det et bra utgangskpunkt for dagsturer. Idag står ørkenvandring på programmet.

Tekokeren står på hele dagen. Sterk te trekkes i den øverste kannen, og kjelen under inneholder varmt vann til å spe ut med

Tekokeren står på hele dagen. Sterk te trekkes i den øverste kannen, og kjelen under inneholder varmt vann til å spe ut med

Iran

February 18th, 2009 by johannes

Vi har hørt om den iranske gjestfriheten mange ganger, men det var ikke før vi ankom Iran i går at vi skjønte hvor hodesprengende det faktisk er.

Det første som skjedde da vi kom ut av fergeterminalen, var at en mann på motorsykkel spurte oss hvor vi skulle. Et par stykker til ble med i diskusjonen. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått vekslet inn noen dollar i rialer slik at vi kunne betale for taxi inn til Bandar Abbas sentrum. Det viste seg imidlertidig å være unødvendig, for de samme folkene som hadde vekslet penger for oss, kjørte oss like gjerne inn til sentrum.

Da vi var der, hoppet en av dem, Amir, av sammen med oss for å vise oss hvor vi kunne veksle inn mer penger. Ikke nok med det — han var også med oss gjennom hele prosessen med å kjøpe et SIM-kort og booke hotellrom!

Vi følte oss hele tiden trygge — det var ikke som i et par andre land vi har vært, hvor man alltid er mistenksom for en potensiell svindler. For å gjengjelde godviljen, innviterte vi ham med på te. Uten å gå i for mye detaljer, endte det med at vi satt hjemme oss han og konen og spiste iranskmiddag på gulvet! Herlig mat i kebab-sjangeren, med en veldig spesiel drikk til. Det var som en blanding av yoghurt og surmelk. Veldig surt!

Vi ble værende helt til kvelden å prate. De snakket åpenhjertet om religion og politikk i Iran. De var ikke så veldig fornøyd med hverken styret eller det faktum at hun måtte gå med skaut hele dagen.

Det blir spennende å se om alle er like gjestfrie i dette landet. Mye kan tyde på at mange er nyskjerrige på besøkende: Flere ganger hørte jeg folk på gaten si “Hello. How are you? Good bye”. Ikke så mye til oss, som bare for å benytte anledningen til å pratisere engelsken sin littegrann.

Oman i bilder

February 18th, 2009 by johannes

Olav og meg leide en bil og kjørte til Oman for å tilbringe noen dager. Turen gikk relativt kjapt i 130 km/t, og da vi kom frem ble vi møtt med mat og en øl (det viser seg at utlendinger har tilgang på dette) hos familien Ingvild, Geir, Kamilla, Sofie og Lars. Fantastisk hyggelige folk – ikke overraskende siden de er i slekt med Olav.

Her er noen bilder fra oppholdet (advarsel: kan inneholde sterke scener av min nyanskaffede Iran-bart)

Undulatkos

Undulatkos

Slik går man over et omansk gangfelt

Slik går man over et omansk gangfelt

 

Omanske menn i omanske klær handler i en omansk suq

Omanske menn i omanske klær handler i en omansk suq

Abaja-kledd kvinne i gammel borg

Abaja-kledd kvinne i gammel borg

Her bevarer de "health potions", kjent fra spillet Prince of Persia

Her bevarer de "health potions", kjent fra spillet Prince of Persia

Vi tok en tur i sanddynene med SUVen til Geir. Første gang jeg har sett en SUV bli brukt til det den faktisk er laget for.

Vi tok en tur i sanddynene med SUVen til Geir. Første gang jeg har sett en SUV bli brukt til det den faktisk er laget for.

Vi har benyttet anledningen til å spise så mye eksotisk frukt som mulig. Nam!

Vi har benyttet anledningen til å spise så mye eksotisk frukt som mulig. Nam!

Abu Dhabi

February 10th, 2009 by johannes

Visum gikk i orden og tross kansellerte fly på grunn av enormt snøfall i Oslo, og Olav og meg kom oss til Dubai sent søndag kveld. Vi ble der bare lenge nok til å nyte en fantastisk shawarma og sove et par timer, før vi haiket med en braziliansk arkitekt til Abu Dhabi.

Det viser seg at de forente arabiske emirater er en gigantisk byggeplass. Det er kraner over alt og ørken forvandles til skyskrapere i et forrykende tempo. Byggehastigheten opprettholdes av en strøm fremmedarbeidere fra Pakistan og Fillipinene—vi har enda ikke møtt en emirat i arbeid. Av byggeprosjekter kom vi idag over Abu Dhabi sin uferdige innendørs skihall, inspirert av Dubai sitt galemattiasprosjekt.

Snakker om fremmedarbeidere: Vi bor for øyeblikket hos en belgisk biolog og hans kjæreste—begge venner av Olav. Fantastiske folk! Vi er heldig om vi kan fortsette å surfe på hyggelige folks sofaer slik resten av oppholdet. Neste tur går allerede i morgen, hvor vi skal prøve å komme oss til Oman med leiebil. Jeg ønsker meg selv lykke til.

Bilder kommer, men ikke hold pusten.

Første post i en serie på… iallefall én

January 28th, 2009 by johannes

Vel, da har jeg blog. Her kommer det forhåpentligvis til å stå masse om turen til Iran, men det er ikke så mye interresant enda. Jeg kan i det minste glede meg over at jeg endelig fikk levert visumsøknad. Det som skulle til, var en invitasjon fra en Iran — noe jeg fikk i går! Takk til Arya! Bilder legges ut når jeg treffer ham i Teheran.