Johs -> Iran

Drosjesjåføren bremser og kjører inn til veikanten i det bilen begynner å hoste og harke på vei fra Persepolis til Shiraz. Uten ord går han ut og åpner panseret. Gjennom frontruten ser jeg at han har koblet to ledninger fra hverandre og suger lenge på den ene enden. Jeg går ut for å betrakte situasjonen. “Irani”, forklarer han oppgitt. Vi bestemmer oss for å forlate drosjen i det han begynner å demontere sin tredje del i motorrommet.

Olav peker på en hund som har endt sine dager på motorveien, mens vår nye reisekamerat, Magnus, på et øyeblikk har funnet en minibuss som kan ta oss videre til Shiraz.

Det er akkurat plass til oss. Jentene kniser og guttene spør hva vi heter og hvor vi kommer fra. “Norvesj”, har vi lært oss å svare. Alle ler, men det er ikke sikkert vi ler av det samme. “You are beautiful”, sier en jente til meg. Jeg gestikulerer “takk det samme”. Noen gir Olav en telefon. De har tydeligvis en venn som kan snakke engelsk. De gjør sitt beste i begge ender, men det ser ikke ut som det kommer noe fornuftig ut av samtalen.

Vi prøver å gå av sammen med de andre i Shiraz, men sjåføren insisterer på å ta oss helt frem til døren. Før you-are-beautiful-jenten går av snur hun seg og peker på oss etter tur mens hun sier “I love you”.

For et par dager siden dro vi fra Bandar Abbas helt sør i Iran, nordover til Kerman. På bussen fikk vi såklart tre nye venner, og som vanlig var en av dem en ingeniøren som kunne engelsk godt. Han gikk tidlig av, så vi ble sittende å snakke med to jenter som mellom seg kunne rundt fire engelske ord. Det var ikke lett å få sagt så mye, men med litt tegning i boken min fikk vi formidlet hvem vi var og hvor vi skulle. Det var derimot ikke så lett å spørre om anbefalinger for overnatting. Lonely Planet boken er grei å ha, og vi trengte ikke lete lenge før vi fant Jalals gjestehus: “It has convenient little luxuries like washing machine, internet…” — mer trengte vi ikke vite, særlig da det kostet 10 euro for natten.

Tegnekunnskapene blir satt på prøve når man skal kommunisere uten felles språk

Og Jalals gjestehus er et hus etter min smak! Vi bor i en stor stue dekket med persiske tepper. På kjøkkenet står en fascinerende tebryggemaskin hvor gassblusset står på hele dagen. I kjøleskapet finnes de mest fantastiske dadler jeg noen gang har smakt; de smelter på tungen – selv en tannløs olding kan nyte disse uten problem. Langtidsgjesten Ali viser ivrig frem spesialitetene fra Kerman-området: Smør av sauemelk på et nanbrød sammen med en blanding av daddelekstrakt og sesamolje = fantastisk! Ikke minst er det et bra utgangskpunkt for dagsturer. Idag står ørkenvandring på programmet.

Tekokeren står på hele dagen. Sterk te trekkes i den øverste kannen, og kjelen under inneholder varmt vann til å spe ut med

Vi har hørt om den iranske gjestfriheten mange ganger, men det var ikke før vi ankom Iran i går at vi skjønte hvor hodesprengende det faktisk er.

Det første som skjedde da vi kom ut av fergeterminalen, var at en mann på motorsykkel spurte oss hvor vi skulle. Et par stykker til ble med i diskusjonen. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått vekslet inn noen dollar i rialer slik at vi kunne betale for taxi inn til Bandar Abbas sentrum. Det viste seg imidlertidig å være unødvendig, for de samme folkene som hadde vekslet penger for oss, kjørte oss like gjerne inn til sentrum.

Da vi var der, hoppet en av dem, Amir, av sammen med oss for å vise oss hvor vi kunne veksle inn mer penger. Ikke nok med det — han var også med oss gjennom hele prosessen med å kjøpe et SIM-kort og booke hotellrom!

Vi følte oss hele tiden trygge — det var ikke som i et par andre land vi har vært, hvor man alltid er mistenksom for en potensiell svindler. For å gjengjelde godviljen, innviterte vi ham med på te. Uten å gå i for mye detaljer, endte det med at vi satt hjemme oss han og konen og spiste iranskmiddag på gulvet! Herlig mat i kebab-sjangeren, med en veldig spesiel drikk til. Det var som en blanding av yoghurt og surmelk. Veldig surt!

Vi ble værende helt til kvelden å prate. De snakket åpenhjertet om religion og politikk i Iran. De var ikke så veldig fornøyd med hverken styret eller det faktum at hun måtte gå med skaut hele dagen.

Det blir spennende å se om alle er like gjestfrie i dette landet. Mye kan tyde på at mange er nyskjerrige på besøkende: Flere ganger hørte jeg folk på gaten si “Hello. How are you? Good bye”. Ikke så mye til oss, som bare for å benytte anledningen til å pratisere engelsken sin littegrann.

Olav og meg leide en bil og kjørte til Oman for å tilbringe noen dager. Turen gikk relativt kjapt i 130 km/t, og da vi kom frem ble vi møtt med mat og en øl (det viser seg at utlendinger har tilgang på dette) hos familien Ingvild, Geir, Kamilla, Sofie og Lars. Fantastisk hyggelige folk – ikke overraskende siden de er i slekt med Olav.

Her er noen bilder fra oppholdet (advarsel: kan inneholde sterke scener av min nyanskaffede Iran-bart)

Undulatkos

Slik går man over et omansk gangfelt

Omanske menn i omanske klær handler i en omansk suq

Abaja-kledd kvinne i gammel borg

Her bevarer de "health potions", kjent fra spillet Prince of Persia

Vi tok en tur i sanddynene med SUVen til Geir. Første gang jeg har sett en SUV bli brukt til det den faktisk er laget for.

Vi har benyttet anledningen til å spise så mye eksotisk frukt som mulig. Nam!

Visum gikk i orden og tross kansellerte fly på grunn av enormt snøfall i Oslo, og Olav og meg kom oss til Dubai sent søndag kveld. Vi ble der bare lenge nok til å nyte en fantastisk shawarma og sove et par timer, før vi haiket med en braziliansk arkitekt til Abu Dhabi.

Det viser seg at de forente arabiske emirater er en gigantisk byggeplass. Det er kraner over alt og ørken forvandles til skyskrapere i et forrykende tempo. Byggehastigheten opprettholdes av en strøm fremmedarbeidere fra Pakistan og Fillipinene—vi har enda ikke møtt en emirat i arbeid. Av byggeprosjekter kom vi idag over Abu Dhabi sin uferdige innendørs skihall, inspirert av Dubai sitt galemattiasprosjekt.

Snakker om fremmedarbeidere: Vi bor for øyeblikket hos en belgisk biolog og hans kjæreste—begge venner av Olav. Fantastiske folk! Vi er heldig om vi kan fortsette å surfe på hyggelige folks sofaer slik resten av oppholdet. Neste tur går allerede i morgen, hvor vi skal prøve å komme oss til Oman med leiebil. Jeg ønsker meg selv lykke til.

Bilder kommer, men ikke hold pusten.

Vel, da har jeg blog. Her kommer det forhåpentligvis til å stå masse om turen til Iran, men det er ikke så mye interresant enda. Jeg kan i det minste glede meg over at jeg endelig fikk levert visumsøknad. Det som skulle til, var en invitasjon fra en Iran — noe jeg fikk i går! Takk til Arya! Bilder legges ut når jeg treffer ham i Teheran.