Johs -> Iran

Drosjesjåføren bremser og kjører inn til veikanten i det bilen begynner å hoste og harke på vei fra Persepolis til Shiraz. Uten ord går han ut og åpner panseret. Gjennom frontruten ser jeg at han har koblet to ledninger fra hverandre og suger lenge på den ene enden. Jeg går ut for å betrakte situasjonen. “Irani”, forklarer han oppgitt. Vi bestemmer oss for å forlate drosjen i det han begynner å demontere sin tredje del i motorrommet.

Olav peker på en hund som har endt sine dager på motorveien, mens vår nye reisekamerat, Magnus, på et øyeblikk har funnet en minibuss som kan ta oss videre til Shiraz.

Det er akkurat plass til oss. Jentene kniser og guttene spør hva vi heter og hvor vi kommer fra. “Norvesj”, har vi lært oss å svare. Alle ler, men det er ikke sikkert vi ler av det samme. “You are beautiful”, sier en jente til meg. Jeg gestikulerer “takk det samme”. Noen gir Olav en telefon. De har tydeligvis en venn som kan snakke engelsk. De gjør sitt beste i begge ender, men det ser ikke ut som det kommer noe fornuftig ut av samtalen.

Vi prøver å gå av sammen med de andre i Shiraz, men sjåføren insisterer på å ta oss helt frem til døren. Før you-are-beautiful-jenten går av snur hun seg og peker på oss etter tur mens hun sier “I love you”.

For et par dager siden dro vi fra Bandar Abbas helt sør i Iran, nordover til Kerman. På bussen fikk vi såklart tre nye venner, og som vanlig var en av dem en ingeniøren som kunne engelsk godt. Han gikk tidlig av, så vi ble sittende å snakke med to jenter som mellom seg kunne rundt fire engelske ord. Det var ikke lett å få sagt så mye, men med litt tegning i boken min fikk vi formidlet hvem vi var og hvor vi skulle. Det var derimot ikke så lett å spørre om anbefalinger for overnatting. Lonely Planet boken er grei å ha, og vi trengte ikke lete lenge før vi fant Jalals gjestehus: “It has convenient little luxuries like washing machine, internet…” — mer trengte vi ikke vite, særlig da det kostet 10 euro for natten.

Tegnekunnskapene blir satt på prøve når man skal kommunisere uten felles språk

Og Jalals gjestehus er et hus etter min smak! Vi bor i en stor stue dekket med persiske tepper. På kjøkkenet står en fascinerende tebryggemaskin hvor gassblusset står på hele dagen. I kjøleskapet finnes de mest fantastiske dadler jeg noen gang har smakt; de smelter på tungen – selv en tannløs olding kan nyte disse uten problem. Langtidsgjesten Ali viser ivrig frem spesialitetene fra Kerman-området: Smør av sauemelk på et nanbrød sammen med en blanding av daddelekstrakt og sesamolje = fantastisk! Ikke minst er det et bra utgangskpunkt for dagsturer. Idag står ørkenvandring på programmet.

Tekokeren står på hele dagen. Sterk te trekkes i den øverste kannen, og kjelen under inneholder varmt vann til å spe ut med