en blogg

Vi har hørt om den iranske gjestfriheten mange ganger, men det var ikke før vi ankom Iran i går at vi skjønte hvor hodesprengende det faktisk er.

Det første som skjedde da vi kom ut av fergeterminalen, var at en mann på motorsykkel spurte oss hvor vi skulle. Et par stykker til ble med i diskusjonen. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått vekslet inn noen dollar i rialer slik at vi kunne betale for taxi inn til Bandar Abbas sentrum. Det viste seg imidlertidig å være unødvendig, for de samme folkene som hadde vekslet penger for oss, kjørte oss like gjerne inn til sentrum.

Da vi var der, hoppet en av dem, Amir, av sammen med oss for å vise oss hvor vi kunne veksle inn mer penger. Ikke nok med det — han var også med oss gjennom hele prosessen med å kjøpe et SIM-kort og booke hotellrom!

Vi følte oss hele tiden trygge — det var ikke som i et par andre land vi har vært, hvor man alltid er mistenksom for en potensiell svindler. For å gjengjelde godviljen, innviterte vi ham med på te. Uten å gå i for mye detaljer, endte det med at vi satt hjemme oss han og konen og spiste iranskmiddag på gulvet! Herlig mat i kebab-sjangeren, med en veldig spesiel drikk til. Det var som en blanding av yoghurt og surmelk. Veldig surt!

Vi ble værende helt til kvelden å prate. De snakket åpenhjertet om religion og politikk i Iran. De var ikke så veldig fornøyd med hverken styret eller det faktum at hun måtte gå med skaut hele dagen.

Det blir spennende å se om alle er like gjestfrie i dette landet. Mye kan tyde på at mange er nyskjerrige på besøkende: Flere ganger hørte jeg folk på gaten si “Hello. How are you? Good bye”. Ikke så mye til oss, som bare for å benytte anledningen til å pratisere engelsken sin littegrann.

Olav og meg leide en bil og kjørte til Oman for å tilbringe noen dager. Turen gikk relativt kjapt i 130 km/t, og da vi kom frem ble vi møtt med mat og en øl (det viser seg at utlendinger har tilgang på dette) hos familien Ingvild, Geir, Kamilla, Sofie og Lars. Fantastisk hyggelige folk – ikke overraskende siden de er i slekt med Olav.

Her er noen bilder fra oppholdet (advarsel: kan inneholde sterke scener av min nyanskaffede Iran-bart)

Undulatkos

Slik går man over et omansk gangfelt

Omanske menn i omanske klær handler i en omansk suq

Abaja-kledd kvinne i gammel borg

Her bevarer de "health potions", kjent fra spillet Prince of Persia

Vi tok en tur i sanddynene med SUVen til Geir. Første gang jeg har sett en SUV bli brukt til det den faktisk er laget for.

Vi har benyttet anledningen til å spise så mye eksotisk frukt som mulig. Nam!

Visum gikk i orden og tross kansellerte fly på grunn av enormt snøfall i Oslo, og Olav og meg kom oss til Dubai sent søndag kveld. Vi ble der bare lenge nok til å nyte en fantastisk shawarma og sove et par timer, før vi haiket med en braziliansk arkitekt til Abu Dhabi.

Det viser seg at de forente arabiske emirater er en gigantisk byggeplass. Det er kraner over alt og ørken forvandles til skyskrapere i et forrykende tempo. Byggehastigheten opprettholdes av en strøm fremmedarbeidere fra Pakistan og Fillipinene—vi har enda ikke møtt en emirat i arbeid. Av byggeprosjekter kom vi idag over Abu Dhabi sin uferdige innendørs skihall, inspirert av Dubai sitt galemattiasprosjekt.

Snakker om fremmedarbeidere: Vi bor for øyeblikket hos en belgisk biolog og hans kjæreste—begge venner av Olav. Fantastiske folk! Vi er heldig om vi kan fortsette å surfe på hyggelige folks sofaer slik resten av oppholdet. Neste tur går allerede i morgen, hvor vi skal prøve å komme oss til Oman med leiebil. Jeg ønsker meg selv lykke til.

Bilder kommer, men ikke hold pusten.