en blogg

Vi har hørt om den iranske gjestfriheten mange ganger, men det var ikke før vi ankom Iran i går at vi skjønte hvor hodesprengende det faktisk er.

Det første som skjedde da vi kom ut av fergeterminalen, var at en mann på motorsykkel spurte oss hvor vi skulle. Et par stykker til ble med i diskusjonen. Det tok ikke lang tid før vi hadde fått vekslet inn noen dollar i rialer slik at vi kunne betale for taxi inn til Bandar Abbas sentrum. Det viste seg imidlertidig å være unødvendig, for de samme folkene som hadde vekslet penger for oss, kjørte oss like gjerne inn til sentrum.

Da vi var der, hoppet en av dem, Amir, av sammen med oss for å vise oss hvor vi kunne veksle inn mer penger. Ikke nok med det — han var også med oss gjennom hele prosessen med å kjøpe et SIM-kort og booke hotellrom!

Vi følte oss hele tiden trygge — det var ikke som i et par andre land vi har vært, hvor man alltid er mistenksom for en potensiell svindler. For å gjengjelde godviljen, innviterte vi ham med på te. Uten å gå i for mye detaljer, endte det med at vi satt hjemme oss han og konen og spiste iranskmiddag på gulvet! Herlig mat i kebab-sjangeren, med en veldig spesiel drikk til. Det var som en blanding av yoghurt og surmelk. Veldig surt!

Vi ble værende helt til kvelden å prate. De snakket åpenhjertet om religion og politikk i Iran. De var ikke så veldig fornøyd med hverken styret eller det faktum at hun måtte gå med skaut hele dagen.

Det blir spennende å se om alle er like gjestfrie i dette landet. Mye kan tyde på at mange er nyskjerrige på besøkende: Flere ganger hørte jeg folk på gaten si “Hello. How are you? Good bye”. Ikke så mye til oss, som bare for å benytte anledningen til å pratisere engelsken sin littegrann.